Nederst på siden

I over tretti år har jeg drevet med undervisning. Da jeg tok min lærerutdannelse, leste jeg flere kjente eventyr som f.eks. H.C.Andersens ”Keiserens nye klær ”, og jeg var sågar borti Janteloven ( Det er den som sier du skal ikke tro at du er noe!)”

De siste årene har Askøy kommune hentet inn drahjelp fra to konsulenter som kaller seg Ringer i vann. Deres oppdrag var å forbedre Askøyskolen i løpet av en treårsperiode. For å få dette til så har man blant annet utnevnt piloter på hver skole som skulle formidle budskapene videre til personalet. Det har vært mange og lange møter! Konsulentene har også utviklet en verktøykasse som lærerne skulle bruke for å skjerpe sin undervisning.

Nå må jeg bare innrømme at jeg er skeptisk til alle som kommer med gammelt nytt og sier at det er nytt. Jeg er også meget betenkt over at man betaler for noe man allerede har. At lærerne på Askøy ønsker å dele kunnskap synes jeg er fint, men før man begynner å lete kan det være greit å vite hva man leter etter. Jeg deler med glede alt jeg har laget, samtidig vet jeg at det som passer for meg og mine elever, ikke nødvendigvis vil passe for andre.

Det viktigste i skolen er at det er gode relasjoner mellom lærer og elever. Det er også viktig at læreren kan sine fag. Og det er nødvendig at samfunnet rundt, i særlig grad foresatte, støtter opp om den undervisning man driver i skolen. Det er også avgjørende at den enkelte lærer kan bruke sine personlige egenskaper og talenter i skolehverdagen.

De viktigste forutsetningene for god undervisning har RIV ikke bidratt med. De har medvirket til øket grad av skriftlighet. Det kan være et gode, men samtidig meget tidkrevende og ikke alltid lett tilgjengelig. Blir det for mye informasjon, så mister man oversikten. Vi må ha ferdighetene og kunnskapene inne i hodet. Hvis det skjer en ulykke, så kan vi ikke begynne å lete i tjukke permer for å vite hva vi skal gjøre.

I mine år som lærer har jeg hatt noen kjøreregler: Forklar tingene enkelt, unngå fremmedord og la elevene få spørre så mye de bare orker, kort sagt ta elevene på alvor! En av mine pedagogiske favoritter er engelskmannen Tony Buzan. Det var han som ”oppfant” tankekartet basert på hvordan hjernen forholder seg til kunnskap. Dette redskapet har jeg brukt med stor suksess siden 1984, men i RIVs verktøykasse er tankekartet avspist med en halv side.

Jeg tror at elever må ha en del kunnskaper før de kan klare å utvikle seg videre. Jeg har klokkertro på at den korteste vei til hjernen går inn gjennom ørene. Jeg har faktisk basert hele min lærergjerning på at jeg vet mye som jeg gjerne vil formidle videre. RIV kan komme med så mange verktøy de vil. Det enkleste er som oftest det beste! Jeg gleder meg til roen igjen kan senke seg over skolene våre slik at vi kan få drevet litt undervisning!

 

Et SKRIK om hjelp?

Her om dagen ble bildet Skrik av Edward Munch solgt for 687 millioner kroner. Jeg tror det var mange som ristet på hodet etter denne auksjonen, men hendelsen forteller også mye om hvordan vi fastsetter verdier i vårt økonomiske system: Tenk på et tall!

I går samlet Obama verdens mektigste ledere på hytten sin ved Camp David, Maryland. Hovedagendaen for møtet var økonomiske spørsmål. Angela vil ha innstramninger. De andre vil ha både innstramninger og vekst. God dag mann økseskaft!

I går ble ukens lotto trukket hos Norsk Tipping. I tillegg til Jokervinneren, så var det to stykker som fikk 6 millioner hver å kose seg med. Jeg har bidratt til deres gevinst gjennom mitt lille bidrag. Etter å ha blitt sur på Solskjær trekker Røkke tilbake 25 millioner i årlig støtte til Molde fotballklubb! Hvordan skal dette ende?

Facebook har gått på børs med svimlende milliardverdier på papiret. Og de stakkars grekerne som har bevilget seg flere goder enn de har muligheter til å skape, vil de få lov til fortsatt å være innenfor Euroen? Time will show!

Hvis du ikke stiller de rette spørsmålene, så vil du heller ikke få de rette svarene. Jeg er ikke økonom, men jeg har stort sett klart å styre min egen økonomi. Økonomi dreier seg om valg, og da vil det også være politikk. Dessverre har de vunnet frem som har den dårligste økonomiske politikken, og det vil neppe skje noen endringer – før – ja, muligens før det er for seint.

Man kan ikke vurdere økonomiske spørsmål uten å ha fasiten med seg. Og fasiten er rett og slett klodens ressurser. Det finnes dem som tror teknikk og emigrasjon(ut i verdensrommet) kan redde oss, pr dags dato er det ikke aktuelle alternativer, og vil neppe bli det heller!

Skal vi få til et bærekraftig økonomisk system, så må det innebære balanse mellom forbruk og tilgjengelige ressurser. I vår del av verden er økonomien basert stort sett på konkurranse, men det trenger ikke være de beste som vinner, det kan likegodt være de heldigste eller de lureste!
Eller de mest korrupte! Og uansett så er det et enormt sløseri med ressurser for konkurranse forutsetter at det er minst to kandidater med nødvendig utstyr. Et lokalt eksempel er anbud på kollektivtransport!

En økonomi basert på vinnere og tapere er ingen sunn økonomi! Når en fjerdedel av Spanias ungdom er uten arbeid, så er det mye som har blitt gjort feil over lengre tid! Samfunnets langsiktige logistikk er ute av drift. Det er alvorlig skeivfordeling mellom utdannelse og samfunnets behov. I Norge har vi for få håndverkere og for mange akademikere. Resultatet blir import av arbeidskraft og for mange på trygd!

Vi burde lære av naturen og sette likhetstegn mellom økologi og økonomi. Jeg er ikke misunnelig på Kjell Inge Røkke ( bare for å nevne et navn), men har tar likevel ut mer ressurser enn et enkelt menneske burde fått lov til. Han har ikke tjent sine millioner på egen arbeidskraft, men andres svette og flytting/salg av papir ( les: aksjer ). Han er en av millioner som har fått sin rikdom i et slags universelt lottospill! Disse står på toppen av et internasjonalt pyramidespill som forutsetter stadig vekst for å kunne fungere. Og når systemet svikter: Børskrakk – og det er de fattigste som får svi!

Forts. følger:

 

Hva med råvarene?

I BT i dag, fredag 18. mai, var det fire innlegg som omhandlet dagens skolehverdag. Det dreide seg om elever som ikke dusjet, om elever som fikk dårlige resultater til tross for god undervisning, om lærebøker som overlot til elevene selv å finne regnemetoder og at tilsyn skal gjøre skolen enda bedre, bl.a. ved å sikre god trivsel og lite mobbing.

Først må jeg si meg enig i synspunktene som kommer frem i alle innleggene. Jeg kjenner meg i alle høyeste grad igjen. Dette stemmer med den virkeligheten jeg selv opplever som lærer – og jeg vil si at fellesnevneren er: Feil fokus!

Elevene blir formet av det samfunnet de lever i. Elever i dag har jevnt over et høyt kroppsfokus, de blir daglig bombardert av så mange inntrykk at tradisjonell undervisning ikke går så lett inn, og de vokser opp i et gjennomdemokratisert miljø der alt skal kunne diskuteres.
Elevene har hørt mye om rettighet, de har litt tyngre for å huske at det også følger med plikter.

Mobbing er et resultat av frustrasjon og fremmedgjøring. Plaging og erting har alltid vært et problem i skolen, men fenomenet har skiftet karakter. I dag går det mer på utestengning, kommentarer på antatt legning, klesdrakt og utseende enn den gamle voldelige plagingen. Mobbingen er blitt mer psykisk, men også verre å forholde seg til. Man sender ikke melding med hjem om at deres datter har i dag himlet med øynene, men det kan likevel være like sterkt som et fysisk slag for dem som ble himlet til.

Elevenes største problem i dag er rett og slett konsentrasjon. Ofte forteller mine elever at de kjeder seg, men jeg har avslørt dem. Det er ikke det at de har så store forventninger til skolen med hensyn til opplevelser, det er rett og slett et utrykk for at de synes oppgavene er for vanskelige.

Elever i dag blir lett forstyrret av hverandre. Nødvendigheten av ro er større enn noensinne. Jeg har flere metoder for å sikre denne, blant annet bruk av hørselsvern når elevene skal arbeide individuelt. Elever i dag vet mye, i en del sammenhenger for mye! Men mange kunnskaper er ikke satt inn i en helhet. Derfor skaper det usikkerhet og usikre elever går en usikker fremtid i møte!

Jeg prøver å demme opp for unødvendig usikkerhet ved at elevene når som helst kan spørre om hva som helst bare de følger spillereglene: Rekker opp hånden og venter på tur/svar!
Fagpresset i skolen i dag er altfor stort. Pensum er for omfattende samtidig som det skal utformes kriterier eller detaljerte læringsmål. Jeg sitter med en ubehagelig følelse av at elevene ikke lærer mer til tross for vår grundige oppsplitting av fagmålene. Helheten består av detaljer, men hvis det blir for mange detaljer, så ser man ikke helheten.

Jeg tror norsk skole må ta noe runder på ”råvarene” før vi konkluderer med hva som vil gi den beste skolen. Det er rett at vi kommer dårlig ut på PISA-undersøkelsene, men spørsmålet er om vi blir bedre slik vi jobber nå. Grisen blir ikke tyngre uansett hvor mange ganger vi veier den. Jeg tror vi blir bedre ved å bruke all tiden på å jobbe med fagene- og at lærerne forteller hvordan ting skal gjøres – ikke at hver og en elev skal finne sine egne løsninger!

 

Oppdragelse?

Det er ikke så mange generasjoner siden at det var vanlig at unger ”fikk i ræven” hvis de ikke oppførte seg i samsvar med foreldrenes ønsker. Heldigvis er dette historie for de fleste av oss, men det betyr ikke at vi har funnet bedre alternativer til å korrigere uønsket atferd.

Jeg leste nettopp i BT om afrikanske mødre som frykter barnevernet fordi deres oppdragelsesformer ikke passer inn i norsk hverdag. Jeg har også gjort meg ferdig med boken ”Typisk norsk å være uhøflig?” Her blir kommunikasjonsproblemene mellom norsk og innvandrernes kultur godt belyst.

Oppdragelse handler om kommunikasjon. De aller fleste barn lar seg korrigere gjennom vanlig verbal samhandling, men det finnes også dem som ikke reagerer på ord alene. Det er slike kommunikasjonsvansker som ofte gjør det vanskelig å være lærer, særlig i småskolen.

Noen barneskolelærere sliter med å disiplinere elevene, rett og slett fordi ordene ikke går inn hos en del seks-sjuåringer. Og når du har en flokk med svært ulike barn, så kan det være en umulig oppgave hvis du bare skal være snill og grei.

Jeg er redd for at vi rett og slett er blitt for humane. Jeg mener absolutt ikke at spanskrøret var en god ide, men oppdragelse betyr ofte at en part må vise at den står over en annen. Disiplin betyr faktisk å underordne seg en annens vilje. Personlig er jeg så godt oppdratt at jeg fortsatt sier til mine elever: – Kan du være så snill å slutte å rote med det penalet? Men for sikkerhets skyld har jeg informert dem om at dette er en høflighetsfraser som ikke gir elevene et reelt valg. Så hvis ikke mitt ”ønske” blir oppfylt umiddelbart, så kommer jeg som en vind og tar penalet.

Oppdragelse betyr å sette grenser. Jo fortere barn forstår hvordan de må innrette seg, jo bedre blir deres hverdag. Imidlertid er det noen barn som må lære seg flere ”oppdragerspråk”, et på skolen ( styrt av norsk lov ) og et annet hjemme ( styrt av foresattes kulturbakgrunn m.m.)

Det går fint an å oppdra et barn uten å bruke vold, men ikke uten å bruke makt. De voksne som har gitt fra seg alle maktmidler, vil slite skikkelig med sin barneoppdragelse. Hvis oppdrageren ikke er villig til å gå inn i en konflikt, så blir det bare tapere. Barnet får ikke den kursendring som er nødvendig, og oppdrageren mister sin respekt og dermed innflytelse.

Vi må akseptere at det er kulturforskjeller i oppdragelse, men samtidig være klar på at det er en nødvendighet for ethvert samfunn at individene følger skrevne og uskrevne regler. Derfor kan det være nyttig med jevne mellomrom å ta en diskusjon på begreper som folkeskikk, ikke minst med bakgrunn av at vi lever i et flerkulturelt samfunn.

 

Det enkle ER ofte det beste!

Er det ikke snart på tide å prøve enkle løsninger? I år etter år har vi fortalt oss selv at det ikke finnes enkle løsninger på kompliserte problemer. Det lages avanserte opplegg som skal løse opp i vanskene og hvis det ikke fungerer, så kjører man på med litt til av samme slaget.

Jeg har skrevet mye om mobbing. Det er jeg ikke alene om. Det er bygget sentre for å få bukt med herket, og det er laget opplegg i flere prisklasser, men ingenting ser ut til å virke. Og jeg vet grunnen: De treffer ikke de ømme punktene, de treffer ikke blinken!

Alle vet at det ikke er lov å plage andre, og derfor skjer plagingen stort sett når utøveren tror at ingen uinnvidde er tilskuere. Mobbing skjer sjelden i en individ-individ-situasjon, mobbing skjer stort sett alltid i en sosial setting uten autoriteter til stede.

Dessverre har mobberen og hans følgesvenner gjennom historien fått offeret til å akseptere at man ikke skal si i fra om plagingen. Derfor kan det også være vanskelig for omgivelsene å gripe inn. Mobberne føler seg ofte frem. Hvis de blir avslørt, så sier de ofte: – Vi bare lekte, vi bare tullet, og offeret samtykker ofte til dette. Det er i slike situasjoner man må være særlig på vakt.

Plaging er ingen lek! Det er et lovbrudd – og det må noteres. Dette er det første en skole må starte med. Registrere alle hendelser med navn, klokkeslett, sted og dato! Hvis det er samme person som blir ”lekt” med at de samme utøverne, ja, da er det all grunn til å ta affære og informere alle ansvarlige parter.

Offeret har også er ansvar for å si i fra. Det må være like selvsagt at man sier fra om plaging som si i fra om at man har brukket foten! Hvis en elev slår seg til blods i friminuttet, så kommer alltid medelever og varsler. Det samme skjer ikke alltid hvis noen blir ertet eller plaget. Dette er et pedagogisk ansvar som skolen må ta – å lære elevene at man skal alltid si i fra om en selv eller andre blir plaget.

Det sies ofte at man tar mer hensyn til mobberen enn til offeret. Offeret må bytte skole, mobberen får fortsette. Vel, etter min mening skal ingen bytte skole. Det er større likhet mellom offer og mobber enn det man kanskje forventer. Begge har det felles at de er usikre på seg selv. Og historien viser at mobberen risikerer en kriminell karriere, mens offeret utvikler psykiske lidelser.

Jeg tror samfunnet vårt hadde tjent stort på å fokusere noe annerledes på mobbing. Vi trenger ikke noe eget apparat for å takle problemet. Det holder at folk tar ansvar både for seg selv og andre og gjennomfører noen daglige øvelser for å sjekke at empatien er på plass.

 

Empati takk!

Her om dagen lot jeg meg engasjere i en meningsutveksling på Aftenpostens nettside. Avisen hadde en tankevekkende videosnutt der ungdommer under kjøreopplæring ble tvunget til å sende tekstmeldinger mens de kjørte, heldigvis på lukket bane fordi dette gikk ikke bra. På nettdebatten var det kar som fortalte han alltid sendte tekstmeldinger og mail når han kjørte. Det var bare en treningssak, påstod han. Heldigvis fikk han mye motbør, men for sikkerhets skyld sendte jeg en melding til personens forsikringsselskap. Vi har alle et ansvar for å medvirke til trygge omgivelser. Og av og til trenger vi litt drahjelp til ny tankegang!

Jeg leste også en notis forleden om at det ser ut som om mobbingen ikke vil ta slutt. Til tross for iherdig innsats, så mobbes det fortsatt over en lav sko. Og hva gjør man da? Gir man opp?
Eller kjører man på med mer av samme medisin?

I dagens BT kunne vi lese at Tysnes skule har interne fy-regler der svært mye ikke er tillatt. Personlig synes jeg ikke elever skal vise store arealer bar hud, lytte til musikk med banning, gå med nettingsstrømper eller kysse i skoletiden. Men samtidig vet vi at skolen er et speilbilde av samtiden. Skolen må gjerne demme opp for tvilsomme utviklingstendenser, men det er ikke det som er dens mandat. Og det er ingen tvil om at lange forbudslister virker provoserende. Det samme skjedde med en skole her på øyen da de laget en lignende ”smørbrødliste” i PALS-sammenheng (Positiv atferd, støttende læringsmiljø og samhandling i skolen)

Myndighetene har bestemt at Nathan og hans familie skal ut av landet før 17. mai og det ser ut som om kvikksølvubåten ved Fedje U-864 skal tildekkes med stein.

Har disse sakene noe felles?

I alle disse sakene er det minst en mangelvare. Den kalles empati eller på godt norsk- medfølelse. Enkelt sagt vil det si evne til å kunne sette seg inn i andres situasjon og handle deretter.

Hvis vi ser bort fra ABB, så er de fleste av oss utstyrt med ulike grader av denne egenskapen.
Og tilstedeværelsen varierer også i forhold til objektet. Noen føler sterk empati for sine nære, men lite i forhold til for eksempel muslimer fra Afrika.

Hvordan kan vi bli bedre på denne egenskapen? De fleste utfordringene ligger inne i hodene våre. Da er det også der endringene må skje.

Neste gang du skal gjøre noe som får konsekvenser for andre enn deg selv, skal du spørre før du gjør noe som helst:

Hva vil jeg oppnå med det jeg gjør?

Litt drahjelp:

Han som sms-er under kjøring: Hvorfor kan jeg ikke bare stoppe bilen? Da får jeg en hvil også. Og alle kan se min flotte Audi!

Hun som vil kysse på skolen: Hva er det jeg vil vise til alle rundt meg? Blir kjærligheten større ved at vi kysser i skolegården? Ville bestemor likt å se på?

Statsministeren: Tenk at du er Nathan fra Arna. Prøv å tenke deg at du sitter på Flesland flyplass 16. mai med billett til Etiopia, et av verdens fattigste land, fattig på velferd, fattig på menneskeverd. Tenk på dette et kvarters tid mens du sykler hjem fra jobb!

Fiskeriministeren: Er jeg helt ærlig når jeg sier at det ikke er pengene det står på? Selvsagt er det risiko knyttet til å heve vraket, men hvem skal jeg ta mest hensyn til? De som har ubåten rett utenfor er ikke i tvil om hva de vil! Hva hvis vraket lå i min egen skjærgård?

Til deg: Se et annet menneske og prøv å forestille deg hvordan han/hun ser deg! Og når du er ferdig etter noen minutters tid, så avslutter du med et smil. Nøkkelordet er empati!

Lykke til!

( Dette er forøvrig mitt innlegg nummer hundre på denne bloggen )

 

Kvinner og barn først

Tidligere var det slik at kvinner og barn hadde et særlig krav på beskyttelse. Ved skipsforlis var det vanlig at disse fikk komme først til livbåtene. I vårt moderne samfunn ser det ut som de gamle idealene er i ferd med å bli visket ut.

For mange mennesker er Norge den livbåten som kan redde mennesker ut av en truende og vanskelig livssituasjon, men for å hindre at båten blir overfylt, vi er jo passert fem millioner, så har man innført et strengt regelverk. Man skal ha meget gode grunner for å få opphold hvis man da ikke risikerer dødsstraff i hjemlandet ( jfr. Mullah Krekar ) Hvis Norge har fått til en utleveringsavtale med et land, for eksempel Etiopia, da har man en dårlig sak. Da hjelper det ikke om man har vært her i elleve år og fått barn som kun har sett norsk natur og kultur.

Nathan-saken er den styggeste skampletten på mitt norske selvbilde. Jeg synes det er flaut å vite at jeg bor i verdens beste land samtidig som vi har et byråkrati og ledende politikere som ikke klarer å se utover de skrevne regler. Skrevne regler fanger sjelden opp alle de tabber som har skjedd forut. Det skulle ikke være mulig å være i Norge i år etter år uten å få sin sak avgjort – og det verste av alt, for elleve år siden var Etiopia et utrygt sted. Hadde farens søknad blitt avgjort da, så hadde han sannsynligvis fått oppholdstillatelse.

Alle vedtak må bygge på det som er gjort, ikke det som burde vært gjort. Jeg synes Norge som nasjon har taklet massemordet i fjor på en imponerende måte. Asylbarnas sak takler vi overhodet ikke! Hvis Nathan og hans familie blir sendt tilbake til Etiopia, så vil det være mer ødeleggende for troen på det gode Norge enn noen rosetog kan gjenopprette. Ser vi asylbarnas sak i perspektiv, så ser det ut som om landet vårt heller vil bruke ressurser på å beskytte terrorister og massemordere enn å ta vare på de svakeste.

Hvis Nathan og hans familie blir sendt ut av landet 16.mai så mener jeg dette er et hån mot de idealer vi skal feire dagen derpå. Da trenger ikke kongen komme ut på balkongen. Da kan bare Jens Stoltenberg slutte å fremheve landet vårt som et foregangsland for kampen for menneskerettighetene. Da blir det heller en stor dag for de krefter jeg trodde vi kjempet i mot. For dette er ikke folkeviljen. Dette er slik hjerteråe Frp-ere og ABB-sympatisører tenker.

Jeg tror ikke Stoltenberg er klar over rekkevidden over det som kan skje hvis dette vedtaket bli gjennomført. En større spiker til de rød-grønnes kiste kan man vanskelig tenke seg. Jeg tviler på om statsministeren leser min blogg, men noen bør tipse ham om at her bør han bruke alle sine evner for å finne en retrettmulighet. Kanskje bør han tenke litt tilbake til de gamle tider da man satte kvinner og barn først!

 

Kan det bli bedre med Erna enn med Jens?

Etter sju år med rød-grønn regjering viser gallupp-tallene at det kan gå mot borgerlig valgseier ved valget i 2013. Tallenes tale er i øyeblikket ganske tydelig, men mye kan skje i løpet av det kommende året.

Det er ingen tvil om at Arbeiderpartiet fikk mange sympatistemmer etter 22. juli i fjor. Og tragedien førte nok også til starten av Frps fall. Man kan si hva man vil, men det er Frps stadige fokus på den islamske fare som har gitt grobunn for massemorderens syke ideer. Jeg tror folk begynner å se sammenhengene. Frp har hentet velgere ved å satse på alle hester samtidig. Når billig sprit gir god uttelling, så forteller det samtidig at faren for islamisering kun er en fantasifigur. Når nordmenn ikke tiltrekkes i økende grad av god, gammeldags kristendom, hvorfor skulle de da la seg friste av en religion som passet best i middelalderen?

Slik jeg ser det vil Frp fortsette å falle. Det vil også Arbeiderpartiet sine støtteparti SV og SP. Det betyr at vi vil kunne få en mindretallsregjering enten med Høyre eller Arbeiderpartiet som regjeringsdanner.

Erna forklarer Høyres fremgang med at de snakker om egen politikk og at de har løsningene på utfordringene i verdens beste land å bo i. ( Hun klarer nå inni mellom å gi noen spark til de rød-grønne, ofte godt hjulpet av Bernt Høie )

Arbeiderpartiet er sannsynligvis Norges minst nyskapende parti, men de er bedre på administrasjon. Høyre er nok et bedre opposisjonsparti enn regjeringsparti, men det vet ikke folket før de har fått prøve. Velgerne har glemt alt de borgerlige ikke fikk til, så det er mulig at det kan skje da regjeringen ofte ikke klarer å levere det folket forventer. Akkurat nå er det asylbarna og manglende helsetjenester som er de største skamplettene. Når det gjelder skolepolitikk burde Erna være fornøyd for her skjer stort sett bare en videreføring av Kristin Clemets kunnskapsløft! ( Uten at det gjør oss bedre rustet for å kunne møte fremtidens utfordringer!)

En Erna-regjering vil kunne skape bedre forhold for mange i landet. De som har mye vil få mer, de som leverer private tjenester vil få gode utviklingsmuligheter. Det vil bli mer kriminalitet pga økende sosiale forskjeller som igjen gir vekst i vekterbransjen. Folk flest vil ikke merke noen særlig forskjell. Det betyr at mange vil stemme mer ut fra følelser enn fakta.

En Høyre-regjering vil bety tilbakegang for fellesskap og solidaritet. Så enkelt er egentlig valget. Høyre kan aldri bli arbeidsfolks parti. Det er et konservativt parti. Det betyr at de neppe vil kunne finne gode løsninger på de største utfordringene: Å gi både landet og verden en bærekraftig fremtid. Så svaret på mitt innledende spørsmål blir: Det kan ikke bli bedre med Erna, sorry!

Men det betyr ikke at Erna skal gi opp håpet. Det er ikke nødvendigvis de beste som vinner, det er like ofte de minst dårlige! Hvis ikke de rød-grønne klarer å diske opp med noe nyskapende i løpet av dette året, så kan toget være gått og Erna tar over stasjonen.

 

Til helvete med PISA?

I følge studier gjort av OECD ( Organisation of Economic Co-operation and Development), så er Norge et av verdens beste land å bo i. Samme organisasjon sier også at skolesystemet vårt ikke er så mye å rope hurra for. Ved sine PISA ( Programme for International Student Assessment ) undersøkelser, har de vist at norske elever gjør det dårligere enn andre de mener det er naturlig å sammenligne oss med.

Jeg regner med at alle som har lest litt av det jeg har skrevet, har fått med seg at jeg er sterk motstander av nasjonale prøver som sammen med Kunnskapsløftet ble det norske svaret på PISA-resultatene. Til tross for alle ressursene som er lagt ned, er det lite som tyder på at det er skjedd noen drastiske endringer. PISA 2009 vise at vi er gått frem på lesing ( men ikke over 2000-nivået ). I matematikk og naturfag ligger vi fortsatt langt nede på listen der asiatiske land topper. Finland er best av våre nærmeste naboer.

Norske elever leser lite bøker. Det er lett å finne forklaringer på resultatene. Og forklaringene ligger i kultur. Jeg synes det er trist at vi her i landet fikk slik panikk etter PISA-resultatene. Vi burde heller sett rundt oss og observert et samfunn som på de fleste områder klarer seg meget bra.

Hvordan skal norsk skole bli bedre? For det første må målet vårt å bli best i Norge. Å sammenligne seg med andre land har lite for seg da kulturene er så ulike. ( På PISA 2009 var det Shanghai som gjorde det best på alle de tre feltene )

 

Norge bør satse sterkt på en full-digitalisert skole: Det betyr at det må utvikles en bærbar datamaskin som elevene alltid disponerer. Denne maskinen må til enhver tid kunne kobles opp mot en sentral der alt arbeid lagres og der alle læringsressurser er tilgjengelige.
Dette betyr slutten for lærebøkene. Forlaget vil uansett bli leverandør av digitale tjenester.
Folkedatamaskinen må også være utstyrt med et digitalt tegnebrett slik at elevenes finmotorikk ivaretas samtidig som evnen til kreativt arbeid kan utvikles.

Når læreren foreleser og forklarer, så gjøres det opptak av dette som også gjøres tilgjengelig på nettet slik at elevene kan få stoffet repetert. Dette er ikke science fiction. Det er mulig å gjøre i dag hvis man virkelig vil investere og ønsker en bedre skole.

I tillegg bør det satses mye på praktiske fag og kroppsøving. I videregående bør de praktiske linjene være nettopp det. Nødvendig teori er lettere å få motivasjon for når eleven kjenner behovet. I dag gjør man det motsatte med stort frafall som konsekvens.

Hvis norsk skole skal bli bedre, er man nødt til å våge å sette større fokus på utvikling av kreativitet. Alle mennesker er kreative og vi kan alle bli bedre på dette området. Man kan ikke vedta eller ønske mer innovasjon i samfunnet hvis ikke skolen legger opp til det. Det er sterkere bånd mellom skole og samfunn enn mange vil tro. En dårlig skole tyder på et dårlig samfunn – og heldigvis omvendt!!

 

Monsterfabrikken

I moderne tid er ordet monster brukt på selsomme figurer i dataspill og film, på kraftledninger i Hardanger, og ikke minst på mennesker som har utført umenneskelige handlinger!

Det var en som sa at ABB er ikke et monster, men et menneske. Jo vi må innrømme at han av utseende er det, mens hans handlinger passer best i en voldelig fantasimonsterverden.
Det er jo der han har levd store deler av sitt voksne liv. Han fremstår stadig sterkere som en fantasifigur som dessverre fikk operere noen timer i virkelighetens verden med tragisk resultat. Et resultat som vi i disse dager kan få gnidd inn i våre åpne sår.

Men når rettsaken er over og livet langsomt glir tilbake til det normale, med sviktende eldreomsorg, kreftsyke som ikke får medisin, jagerflykjøp og volden i Syria, da er spørsmålet om vi er blitt flinkere til å se farene, se ”monstrene” rundt oss eller vi bare fortsetter å tro at alt ordner seg?

Vi bruker mer tid på Facebook enn direkte kontakt med våre venner. De vi før tok i hånden, hilser vi nå med tastetrykk!

ABB fikk sysle med sitt fordi han var en ensom, nordisk og kristen ulv. Vi legger ikke merke til dem. Hadde han vært en skjeggete araber i fotsid kjortel, hadde han vært avslørt for lenge siden.
En naturkatastrofe kommer fort, ødelegger mye, men er lett å forholde seg til. Det er bare slik som skjer. Slik er naturen. Det er Guds vilje! Hvis noen sier at det kan være en sammenheng med menneskets virksomhet på kloden, så trekker de fleste på skuldrene: – Kanskje, kanskje ikke? Naturkatastrofer kan vi ikke gjøre så mye med.

Vi har alle et ansvar for at monsteret ABB fikk utvikle seg. Han bygget opp sitt hat gjennom islamfobien. Og den er det mange som må ta ansvaret for, både drosjesjåfører, kelnere, frisører, politikere og folk flest.

Er det noen som med hånden på hjertet kan si at vanlige nordmenn ( som det i uoverskuelig fremtid ville være overvekt av ) vil kunne la seg sjarmere av islamsk tro og kultur? Hvis vi ikke faller for kristendommen som tross alt har litt sympati for vin og sang og det gode liv, hvordan skulle vi da falle for islam som preker kjedsomheten selv mens man venter på det evige liv?

FRP og SIAN ( Stopp Islamiseringen Av Norge ) har et særlig ansvar for det som har fått lov til å skje inne i hodene våre. Hvis vi ser på landets tap av verdier, så er det representanter fra vår del av verden som har stått for det. Mens FRP og likesinnede har pekt på uskyldige mennesker som bare har en annet trosvariant, så er vi blitt rundstjålet bak ryggen av øst-europeere. At menn fra Afrika står høyt på voldtektsstatistikken har helt andre årsaker enn islam – og må løse med andre midler enn utestengning av alle med annen tro. Vår redsel for FRP har ført til at vi ikke har våget å være ærlige.

Jeg mener vi har stilt for milde forventninger til flyktninger og asylsøkere, til innvandrere generelt! Vi har vært for utydelige i våre krav til nye landsmenn, men det gjelder i forhold til alle fra andre kulturer. Nå vil det kreve mye mer å bygge opp et harmoniskog inkluderende samfunn, men forhåpentligvis har ABBs monsterhandlinger åpnet øynene på noen!

Kan vi håpe på at vi blir bedre til å se og forholde oss til reelle farer og ikke bare de innbilte?

Og dem jeg har i tankene er Klimatrusselen, Befolkningseksplosjonen og Ressursforbruket! Egentlig kunne de bare vært kalt Trollet med tre hoder for å holde meg i en eventyrverden, der uheldigvis mange mennesker befinner seg:

Fortsettelse følger: