Har du gjort meg noe?

For å kunne kvitte deg med noe, må du først vite at du har det!

Jan Ærø 14

Jeg skrev på twitter: – Vi er nødt å ta et oppgjør med hatet, ellers vil hatet nok en gang ta et oppgjør med oss!  Flere var enige i kommentaren, men jeg fikk også spørsmålet: Ja, men hvordan?

Min morfar ble torpedert og drept av tyskerne under andre verdenskrig. Hans kone, min mormor, kom fra Tyskland, så familien kunne ikke hate tyskerne som folk, men de kunne hate Hitler som hadde satt helvetet i gang!

Før og under krigen var det mange nordmenn som var medlemmer av et parti som het Nasjonal Samling. Lederen for dette partiet, en fyr som het Quisling, ble etter at krigen var tapt for nazistene, henrettet av seierherrene og hans navn ble ensbetydende med en landsforræder. Hadde tyskerne og nazistene vunnet krigen, så hadde han blitt en helt! Heldigvis, vil de fleste si, så tapte nazistene krigen, men det betyr ikke at tankene og ideene deres forsvant. Nazistiske og høyreekstreme holdninger er i alle høyeste grad levende! He’s dead, but he wont’t lie down!

Det var flere nordmenn som kjempet på tyskernes side enn «gode» nordmenn som rømte til England for å kjempe mot! . Ganske mange nordmenn meldte seg inn i NS! Felles for mange av Frontkjemperne var at de hatet kommunismen og ville kjempe mot Sovjet-russerne. Hvor de fikk dette hatet fra før internett sin tid kan vi bare lure på!

Da jeg vokste opp var det Høyre som kunne være et samlingssted for dem som hadde avskiltede ideologiske ideer, men da Fremskrittspartiet ( Frp ) dukket opp, ble dette et mer naturlig sted for dem som  hatet kommunister, sosialister, muslimer og lignende.

For en tid tilbake skrev jeg på Facebook ( FB ) at vår høyreekstreme massemorder fra tjueandre juli totusenogelleve, hadde vært medlem av Frp. Da fikk jeg flere kommentarer : – Dette må du slette, dette var usmakelig!
Da jeg som oftest mener det jeg skriver og står for det, så slettet jeg i stedet disse «vennene».
Jeg har aldri sagt at det er Frp sin skyld at den norske terroristen drepte sekstini AUF-ere og åtte tilfeldige, men jeg synes folk bør vite at høyreekstreme ikke har så mange partier å velge mellom og Frp burde meldt fra til  Politiets Sikkerhetstjeneste ( PST ) når noen tilkjennegir slike ekstreme holdninger.
For dessverre så PST i en annen retning. De var i likhet med mange andre på utkikk etter radikaliserte muslimer. Fortsatt så forventer PST terrorangrep fra den kanten for vi har jo hatt et slikt angrep i Norge på nittitallet da forlegger William Nygård ble skutt og forsøkt drept. Men det var ikke her det ufattelige angrepet kom fra.

Når vi leser kommentarer på nettdiskusjoner, så er ikke jeg i tvil om at dette hatet mot spesielt Arbeiderpartiet lever i beste velgående – og ofte er det kombinert med sterke, hatefulle fordommer mot muslimer.

Selv min snille, nå avdøde mor, lot seg sterkt påvirke av ord som snik-islamisering, og utviklet en frykt for at muslimene skulle overta landet. Jeg vet at det finnes nordmenn som har blitt muslimer, men det er lite i norsk livsstil som skulle tyde på et påtrengende behov for å bli mer religiøse.

Jeg synes det er merkelig at kvinner må dekke seg til med skaut og lignende, at de ikke får kjøre bil eller må gå med skjørt eller flette håret. Men det gjør meg personlig ingenting så lenge dette er en del av deres kultur og tolkning av sin tro! At menn bestemmer over kvinner er ikke noe nytt! Her har vel også vi som har bodd her siden istiden fortsatt mye å jobbe med?

Det plager meg mer når fulle etniske nordmenn kommer skrålende gjennom natten enn at noen muslimske kvinner kommer stille og rolige med sine hijaber!
Men jeg kunne ikke tenke meg å hate noen av dem!

Hat er en lært følelse. Det dukker ikke opp av seg selv. Hat kan absolutt være logisk. Jeg forstår godt dem som hatet tyskerne og japanere for det de gjorde under krigen. Jeg forstår godt at palestinere hater israelere fordi de tok deres land og drepte deres slektninger og venner. Jeg forstår godt at en kvinne hater mannen som voldtok henne. Jeg forstår godt at mordere blir hatet, men jeg verken forstår eller aksepterer hat mot mennesker som aldri har gjort oss noe!

Vi lever i en verden der vi mer enn noen gang trenger hverandre. Folk flykter fordi deres liv er truet eller fordi de ønsker et bedre liv. Det bor flere etterkommere etter nordmenn i USA enn det bor folk i Norge. De dro fordi det var fattige kår i gamlelandet! Men mange av disse har også vært medvirkende til å velge en president som ikke ville sluppet dem inn i landet i dag.

Vi ser også her til lands at innvandrere blir valgt til innvandringspolitiske talsmenn for sine partier og prater for en streng flyktning- og asylpolitikk. Kanskje vi burde spørre oss oftere om hva som er problemet? Er angsten for det ukjente så stor, så burde vi heller bli kjent med de ukjente!  Etter hvert som klimaforandringer og befolkningsøkninger presser folk til å flytte, så vil folkevandringer bli mer og mer vanlige, men vi skal selvsagt ha forventninger og stille krav til dem som kommer.

Jeg synes det er helt rimelig at mennesker som har tenkt å bo i Norge, skal kunne det norske språket og skal følge norske lover. Vi vet også at skal de få dette til, så er det jobb og et nettverk med lokalbefolkningen som teller. Vi hater sjelden folk vi kjenner.!

Det må være lov å mislike enkeltpersoner som har gjort noe galt, men ikke å overføre dette til alle mennesker fra samme gruppe. Det finnes etniske nordmenn som er kriminelle, men det betyr ikke alle nordmenn er lovbrytere!

Så neste gang du treffer en som hater, så vær snill og spør: – Har de gjort deg noe?
Og hvis ikke dette fungerer, så prøv med : Fy!

 

Stopp

 

Reklamer

Lekser er overlevninger fra fortiden!

Tolvte juni 2018 ble 24.568 underskrifter med ja til en leksefri skole overlevert til Kunnskapsdepartementet. Om dette vil resultere i noen dramatiske endringer i norsk skole er tvilsomt, for skolen er tradisjonsstyrt. Vi har alltid hatt lekser, derfor må vi fortsette med det. Argumentene for lekser er at elevene trenger mengdetrening, foreldrene får innsikt i hva ungene jobber med på skolen, det skapes gode relasjoner mellom barn og voksne, og de gir gode arbeidsvaner. Dette kan være riktig, men erfaringer tyder på at hjemmearbeidet har motsatt effekt.
Selv synes jeg lekser var storartet for jeg hadde ikke så mye å gjøre på etter skoletid. Jeg hadde få venner, og spilte verken fotball eller kornett. Jeg var flink på skolen og gjorde mine lekser med flid, stort sett uten å trenge hjelp verken fra mor eller far. Og trærne stod der og ventet på meg til jeg var ferdig.

Da jeg ble lærer for snart førti år siden, var lekser selvsagte, selv om jeg oppdaget at ikke alle gjorde dem like godt og at det også skapte frustrasjon i noen hjem. Jeg begynte mer og mer å lure på om det hadde noen effekt, men å kutte ut lekser ville være verre enn å banne i kirken.

Utviklingen og innsikten går sin gang og for omtrent tjue år siden, kom jeg frem til at lekser stort sett var meningsløse for de svake og bortkastet for de flinke. Jeg skrev flere innlegg mot lekser – og elever som skulle ha meg gledet seg til å slippe lekser, men så enkelt var det ikke!

Skolen skal legge til rette for læring gjennom vår undervisning, og vi har fått et pensum fra våre myndigheter som vi skal formidle videre. Kunnskapsomfanget er etterhvert blitt så stort at det rett og slett er uhåndterlig i skoletiden alene, derfor trodde vi at elevene måtte jobbe overtid hjemme.

Samfunnet har forandret seg enormt de siste årene. Vi har fått en teknologisk utvikling som er uten sidestykke i moderne tid. Vi skal utdanne våre elever for en fremtid vi ikke kjenner- og vi må stadig oftere stille spørsmål om hva er det vi driver med i skolen!

Vi har tatt barndommen fra ungene ved å sette dem bak pulter i seksårsalderen. Vi har tatt leken fra dem – og vi tar fritiden fra dem. Vi som er voksne vet at mesteparten av det vi har bruk for, har vi ikke lært på skolen! Det vi har lært av betydning, har vi lært i samspill med kolleger og de daglige utfordringene.
Jeg har aldri mottatt noen organisert opplæring for å være lydteknikker, men jeg har lært mye via prøving og feiling og drøssevis av spørsmål til folk som har peiling– og jeg bringer det videre til elever som er motiverte. De trenger ingen lekser, for de suger det til seg.

Har de lekser i fotball? Har spedbarn lekser? Men du verden hvor de lærer. Læring som kommer fra naturlig nysgjerrighet og indre motivasjon trenger ingen tvungne repetisjoner og gjentagelser.

Jeg har elever som til tross for både skole- og leksetrening ikke kan gange, ikke fordi de er dumme, men fordi motivasjonen, og dermed medvirkningen mangler. Å tvinge noen til å lære er meget vanskelig. Vi tvinger ikke spedbarnet verken til å krype, gå eller snakke, men vi gir det belønning for hvert fremskritt med vennlige ord og oppmuntringer. Hvis skolen og leksene blir et ork, så skjer det ingen læring. Læring krever at lyst er tilstede. Hvis leksearbeidet går ut over det ungene opplever som positivt, så forsvinner også læringstrykket. Skal vi få kunnskaper over fra korttidshukommelsen til langtidshukommelsen, så krever det å lærelysten er til stede. Det kan vi gjøre på skolen der vi har fagfolk som har utdannelse i fagene. Lærere som kan gi de gode forklaringene og historiene som får kunnskapene på plass.
Jeg har enda ikke truffet en elev som sier at lekser øker motivasjonen. Jeg har hatt hundrevis av elever som har gjort leksene sine med flid fordi lærerne og foreldrene har sagt de skal gjøre dem. De aller fleste barn er pliktoppfyllende. De hadde gjerne gravet en grøft og fylt den igjen hvis vi ba dem om det. Noen hadde til og med syntes det var gøy akkurat som de synes det er kjekt å bruke tiden på dataspill og surfing på nettet.

Sett hjemmeleksene på museum!

Lekser hører fortiden til!

Mobbing er ingen spøk

Du ser ikke skogen for bare trær eller du ser det ikke før du legger merke til det. De siste tjue årene har fenomenet mobbing stått mer eller mindre fast på agendaen til politikere, skolefolk, foreldre og elever. Undersøkelser viser at det går trått med å komme mobbingen til livs. Noen gode signaler kommer inne i mellom, men samtidig har både mobbere og deres ofre fått flere arenaer å spille på, nå det vi kaller sosiale medier!
Da jeg begynte som lærer for snart førti år side, hadde jeg som en av mine holdninger at ingen av mine elever skulle bli mobbet. Jeg fikk selv føle ubehaget både på folkeskolen og realskolen, så jeg vet hvor vondt det er å være utestengt.

Selv om jeg hadde denne målsettingen som lærer, så betyr ikke det at alle mine elever har ment at jeg bare var snill og grei. Jeg tror jeg har vært og er ganske streng, men jeg vet også at de fleste elevene har satt pris på at jeg har sett dem – hver eneste time. Og jeg føler at alle elevene har visst hvor de har meg og at de har vært trygge på meg!

I totusen og en til to var jeg koordinator for barn og unge i Askøy kommune. Motivet for å søke jobben var nettopp det at jeg så mange barn og unge som hadde det tungt. Dette oppdraget ble ingen suksess. Prosjektet var tverrfaglig, både statlige, fylkeskommunale- og kommunale etater og avdelinger var involvert, men flere av aktørene mente at jeg blandet meg bort i ting som jeg ikke hadde noe med, og jeg var for ofte i lokalavisen i stedet for ordføreren. Så jeg returnerte til den jobben jeg var trygg på, men hadde fått med meg mye erfaring med utsatte barn og unge som jeg kunne bruke videre i lærergjerningen.

I totusenogfjorten ble jeg intervjuet om mobbing av Askøymagasinet, og kort tid etterpå fikk daværende rektor en epost fra en far som kunne fortelle at jeg hadde mobbet elevene, ikke bare nå, men også da han hadde meg i noen fag. Jeg ba vedkommende om å fortelle hva jeg hadde gjort, men det fikk jeg aldri noe svar på. Han sa at når ikke rektor hadde spurt, så ville ikke han si noe til meg. Rektor intervjuet alle elevene og fikk bekreftet det jeg selv alltid har trodd: Ingen var eller hadde følt seg mobbet av meg. Men bare å få mistanken rettet mot seg kan være ubehagelig nok.

MPA10

Akkurat på denne tiden gikk jeg med tanker om å prøve å få til et prosjekt som dreide seg om å utvikle barns empatiske evner. Jeg kjøpte domenet Mpa10.org, men etter dette la jeg planene på is.
Jeg lurte også på om det var noe vits i å fortsette å jobbe når jeg til tross for mine grunnholdninger mot mobbing, selv ble beskyldt for å gjøre nettopp det. Men når jeg så rundt meg, så alle de flotte elevene og kollegaene som synes godt om min jobb og min person, så valgte jeg å fortsette. Jeg hadde jo uansett ikke gjort noe galt, men i lærerjobben trenger man å være motivert hvis man skal være en god pedagog og voksen.

Jeg har skrevet flerfoldige innlegg både i aviser og på bloggen min om mobbing. Jeg har også fått mye motbør fordi mange mener at jeg tar feil når det gjelder både det ene og det andre. Men det er greit så lenge de andres ideer  heller ikke fungerer. Det er ingen som har et fasitsvar, alt dreier seg til syvende og sist om kvalifisert synsing – og mot til å prøve!

Min kjepphest nummer en er at de som blir plaget eller utestengt må si fra. Myten blant folk flest er at mange tør ikke si fra i redsel for enda mer plaging. Jeg sammenligner det med å brekke foten. Da roper man på hjelp. Jeg sa ikke i fra da jeg vokste opp fordi jeg ikke visste at dette var mobbing. Jeg hadde ikke hørt om begrepet en gang. Alle barn i dag har en rimelig god oppfatning av hva mobbing er.
Jeg påstår at mobbing er lett å oppdage hvis man vet hva man skal se etter. Ser du elever som går alene i friminutt etter friminutt, som ingen kontakter i timene, som får stikkende kommentarer eller blikk, som stadig mangler en sko eller en jakke, som sjelden smiler, som rett og slett ikke ser glad ut, som ikke liker seg på skolen, så har du en sak å se nærmere på.

Når jeg forteller dette, så spør kanskje noen: Mener du at lærerne ikke gjør jobben sin? Både ja og nei. De fleste lærere gjør så godt de kan, men det er så mange krav og forventninger, at man ikke skal regne med at alt blir lagt merke til. Og det er lett å bagatellisere fordi det renner ikke noe blod. Mobbing i dag er sjelden fysisk voldelig, men den psykiske smerten ved å være utenfor kan gjøre like vondt.
Hvorfor skal jeg i det hele tatt bli hørt? Spesielt når jeg sier at anonyme undersøkelser ikke er veien å gå? Jeg har et sterkt ønske! Ikke om å få slutt på all mobbing. Det er like urealistisk som å få slutt på ulykker. Det jeg ønsker er at de som blir plaget eller utestengt skal få mot til å stå frem, akkurat som gjennom #MeToo-kampanjen mot seksuell trakassering, at de skal bli trodd og at mottaker skal gjøre alt som står i hens makt for å hjelpe vedkommende til å bli en verdsatt del av sitt sosiale felleskap!
Alle vet at mobbing er skadelig for helsen. Når noen skader seg fysisk i skolegården, så ringer vi til lege og i verste fall ambulanse. Når noen blir mobbet, så er det skolen selv som skal ordne opp. Kanskje det burde være et apparat utenom skolen eller andre steder der mobbing oppstår som burde gripe inn? Jeg har nevnt før å melde til politiet, men det ble visst for sterkt?

Hva er poenget med rus?

Det blir ofte sagt at norsk narkotikapolitikk har feilet, og den gode nyheten er at nå skal bruk av narkotika avkriminaliseres. Og det dreier seg ikke om legalisering. Dessuten skal alkohol bli lettere tilgjengelig.

Hvis målet med ruspolitikken er å hindre folk i å bli rusavhengige og å hjelpe dem som er blitt det, så tror jeg det er lurt å ha både lovlig og ulovlig rus i tankene.

Før snakket vi om alkoholikere og narkomane, men i dag er de aller fleste avhengige blandingsmisbrukere. Rusen er det viktige, ikke nødvendigvis stoffet. Det er helt urealistisk å forby alkohol. Det har man prøvd før uten suksess, man oppnådde kun ny kriminalitet.

Det hersker vel ingen tvil om at alkohol er det rusmidlet som gjør og har gjort størst skade på mennesker. Likevel så opplever vi at dette midlet fortsatt har en positiv status og noen politikere ønsker og får velgerstøtte på økt tilgjengelighet og reduserte priser!

Da jeg vokste opp var narkotika et ukjent fenomen lokalt. I dag er alle verdens stoffer tilgjengelig både via selgere i nabolaget og på nettet. Man vil aldri lenger kunne stoppe tilgangen til narkotika, men hva skal et samfunn bygge lovverket på?

Norske politikere har tatt noen lure grep når salget av alkohol er grundig regulert gjennom Vinmonopolet og dagligvarebutikkenes salgs- og åpningstider. Narkotika og andre dopmidler har vært forbudt både å bruke, kjøpe og selge uten at det har hindret et stort kriminelt marked med altfor mange aktører. Men har det vært mislykket?

Det blir ofte nevnt at land som Portugal og Sveits har tatt bedre grep, men ingen land har så vidt meg bekjent løst hovedproblemet: Rus(mis)bruk!.Vi kan helt sikkert få færre dødsfall som skyldes overdoser på samme måte som vi har fått færre dødsfall i trafikken, men må ikke målet være at forbruket av alle typer rusmidler blir redusert? At man også får reduserte tall innen psykiatri og selvmord?

Jeg tror at det er mange måter å løse et problem på.. Jeg føler at man i dag stirrer seg blind på detaljene og glemmer helheten. Det er grunner til at folket ruser seg. Det er her angrepet må settes inn. Vi har klart å få redusert tobakksrøykingen betraktelig via tre tydelige grep: Redusert tilgjengelighet, til røykearenaer, reklameforbud og høy pris. Men viktigere enn disse faktorene: Røyking er sosialt på vei ut!

I disse tider ser vi tydelige en av konsekvensene ved rus, tilsynelatende fornuftige personer gjør handlinger som ikke tåler dagens lys. Folket ruser seg for å fjerne hemninger. Man slapper av fra normalt atferdskorrigerende mekanismer – og må betale prisen i et samfunn der alt skal frem i lyset.

Uten noe som helst belegg utover synsing, så sier jeg at uten alkohol og andre rusmidler, ville vi hatt et lykkeligere liv. Jeg har liten tro på nye forbud. Forbudet mot sexkjøp har bare gjort det kriminelt å kjøpe, man har ikke gjort det noe bedre for sexselgerne. De har det tøffere enn før i det skjulte sexmarkedet. Hvis vi ønsker å få færre til å ruse seg, så er eneste farbare vei at man reduserer behovet for rus.

Da må man kanskje prioritere utvikling av sosial kompetanse i skolen. Man må satse mer på dans og lek, øke elevenes respekt og bevissthet for egen kropp og sinnets helse gjennom trening og informasjon. Vi må rett og slett forbedre folks evne til å være seg selv, til å tro på egne evner og våge å dumme seg ut eller gjøre feil i edru tilstand!

Fortsettelse kan følge:

Best i test

laeringskube

Jeg innrømmer gladelig at jeg er frustrert! Mye av lærernes arbeidstid går med på å legge planer og mye av vår tid i klasserommet blir brukt til å ordne opp i ulike konflikter for å skape arbeidsro. Det er lenge siden de dager da lærerne kunne bruke det meste av tiden til konkrete forberedelser og undervisning i fagene.

Jeg ser for meg dagens norske skolevirkelighet som et eventyr, en salig blanding mellom Keiserens nye klær, Kjerringen mot strømmen og God dag mann økseskaft ( Her forutsetter jeg at leseren kjenner disse tre eventyrene, det første av H. C. Andersen og de to neste skrevet ned av Asbjørnsen og Moe )

Det er skrevet bøker og avhandlinger om utviklingen i skolen, men det er lite som har fått dem som sitter med makten til å ta konsekvensene av de erfaringene som blir beskrevet. Og det er her hovedårsaken til min frustrasjon ligger. Da SV fikk tre kunnskapsministrene i to regjeringer trodde jeg at de kom til å ta et oppgjør med Kristin Clemet sitt kunnskapsløft og nasjonale testhysteri. Det skjedde ikke, fortsatt kjører vi etter samme avleggse system. Og det er ingenting som tyder på at nåværende høyrestatsråd T. R. Isaksen vil gjøre noe radikalt det kommende året, mens vi venter på at Trond Giske skal overta!

Norsk skole har lagt seg på en linje som ikke gir bedre læring. Hver uke gir vi elevene noen utvalgte læringsmål som de så blir testet i et ukeslutt. Noen klarer målene fint, andre ikke. De som ikke klarer det får ingen ny sjanse. De får bare beskjed om at de ikke fikk det til, muligens også vite hva som var det rette svaret. Norsk skole ( og verden for øvrig ) bruker mye skoletid på overføring av fakta, mindre tid til å øve på ferdigheter og bruk av disse faktaene. Øvelse i kreativitet får de stort sett på egenhånd når de prøver å skape eget innhold i timene, f.eks. ved å bygge tårn av fargeblyanter og viskelær. Jeg sier ikke at dette er greit, jeg bare ser at det skjer!

Nå må ikke dette tolkes som om jeg er motstander av faktakunnskaper. Jeg liker virkelig faktakunnskaper, jeg elsker årstall, og jeg vil gjerne at mine elever skal ha mest mulig av dem, men vi trenger ikke teste det hele tiden. Jeg har barn rundt meg som husker navn og egenskaper på hundrevis av pokemonfigurer og noen vet navn på haugevis av fotballspiller. Det er ingen som har testet dem! Men her trener de seg selv uten press fordi de er indre motivert.
Keiserens nye klær er nettbrett og smartboard. Begge deler er gøy, men det blir for mye informasjon på en gang slik at det blir mer en opplevelse, men lite læring. Motivasjon alene er ikke nok. Læring kan sies å være en tredimensjonal prosess som består av kunnskap, motivasjon og formidling.

Kjerringen mot strømmen er alle testene til tross for at ledende tenkere som Sir Ken Robinson forteller at de har minimal verdi. Samme eventyr passer også som en metafor for dette fenomenet at når medisinen ikke virker, så gir vi mer medisin, jfr. matematikkfaget! De flinke elevene har rikelig med timer, for de svake blir det et ork og til slutt overdose!

God dag mann økseskaft er alle planene vi legger, og så viser det seg at elevene er annerledes enn planlagt og dagsorden forandrer seg underveis.

Vi ønsker å bli best i test, men da går vi glipp av det meste som vi ikke kan teste.

Tusjete timelærer

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg er timelærer i fire forskjellige klasser – og da mener jeg fire forskjellige klasser. Hva skal en stakkars timelærer gjøre når han er mutters alene noen timer i uken med elever som er vant til andre lærere?
Jeg har laget meg et system som fungerer godt, ikke perfekt, men godt!

Jeg fører en logg for den enkelte klasse og time – og jeg har seks tusjer ( kjøpt hos Clas Ohlson ).
For meg er det viktigste at elevene spør – og svarer – gul tusj. Det er vesentlig at de jobber godt – grønn farge. Veldig kjekt når noen vil lese høyt – orange, men synd når de kommer for seint til timen eller rett og slett er borte fra skolen – rødt. Kjempetrist når de ikke arbeider ( eller holder på med private prosjekter ( f. eks. bygge tårn av fargeblyantene sine ) – blått . Og det verste av alt mas og uro – lilla.

Når jeg underviser klassen, så holder jeg opp pennen med fargen som passer. Dersom jeg får blikk-kontakt viser jeg pennen, men hvis eleven f.eks. prater med eleven bak, så må man si navnet høyt og vise fargen når eleven snur seg.

Dette systemet synes jeg fungerer bra. Elevene får en tilbakemelding på sin aktivitet og det blir mindre irettesettelser og kjefting. Dessverre er det ikke alle elevene som tar signalene, så litt ekstra bearbeidelse vil av og til være nødvendig. Og til stadighet tar jeg meg selv i å drømme om at vi alltid var to i klasserommet. Da kunne vi byttet på å holde ro og undervise.

Nå vil selvsagt noen si at uro kommer av kjedelig undervisning. Det kan være rett, men vi har et stort problem i forhold til elever som kjeder seg. Uansett hvor god undervisning vi driver, så vil det alltid være noen som ikke er interessert i tema. Hvis Pokemon er det kjekkeste i livet, så vil det meste på skolen være kjedelig. Her en dag var jeg midt oppi en engasjert fortelling om utforskningen av universet – og så rekker en elev opp hånden og spør: Har vi bruk for dette?

Selvsagt har man ikke bruk for dette hvis man ikke skal bli astronom, romforsker, astronaut, flyger eller bare rett og slett et allmenutdannet, gagnlig menneske med muligheter til å være med på en quiz eller to. Men det gjelder da svært mye av det vi prøver å lære fra oss.
Vi bør kunne forvente at elevene har såpass mye respekt for skolen, lærerne og seg selv at de i hvert fall ikke ødelegger for det arbeidet som må gjøres enten de liker det eller ei. Barn av i dag er vant til å få avbryte voksne hjemme, hvorfor skal de da være annerledes på skolen? Jeg foretrekker barn som er eitler hjemme, men engler på skolen – ikke omvendt.

Her kommer også dette med to i klasserommet inn. Jeg har personlig opplevd de siste årene at elevene har fortalt røverhistorier hjemme som både har litt rom i virkeligheten og ikke, og at foreldrene velger å tro på sine håpefulle fullt ut og tar kontakt med skolen ut fra det. Gjerne direkte til rektor uten å spørre læreren som tross alt var i klasserommet. Slike hendelser legger et unødvendig stort press på en stakkars timelærer som var alene med klassen – men da er det selvsagt greit å ha et fargerikt system som viser ganske bra hvordan livet i klasserommet utspiller seg!

Så hvis det er noen lærere som synes dette var interessant, så deler jeg gjerne mer informasjon om opplegget – og kanskje kan Clas Ohlson gi oss en god pris på tusjer!

Før

 

Gudlamegslippe

Da jeg gikk på barneskolen ble det stort sett undervist i svart-hvitt, kritt på tavle og stort sett bøker uten farger. Noen fargebilder var å se  i ABC-en , Bibelhistorien og Torbjørn Egners lesebøker. Det var et skikkelig høydepunkt når læreren hadde med seg plansjer i fargetrykk!
I dag drukner undervisningen i farger, musikk og bevegelse. Vi har Smartboard i klasserommene og alle får ukeplan i fire-fargetrykk. Vi har flere datamaskiner som elevene kan sloss om og det blir flere og flere kulørte læremidler på nettet.
Men lærer vi mer i dag enn for femti år siden?

Mitt klare svar er NEI. Vi lærer egentlig utrolig lite fordi vi bruker så mye tid der bare tiden går. Det tar tid å finne frem programmene – og i mellomtiden er elevene helt andre steder i sine tanker. Data fra diverse undersøkelser kan tyde på at læringskurven er nedadgående. Dette har skapt panikk hos politikerne som dessverre også handler panisk.

Det styggeste eksempelet er de nye fraværsreglene. Noen ( Høyre med tjommier ) tror at man kan true ungdommen til å bli ved pulten. Man trenger ikke krystallkule for å se at dette ikke kan gå bra. I stedet for å sette store ressurser inn på å skape en meningsfull skolehverdag for alle, så vil man bruke kreftene på mer byråkrati.
Man tror også at mange elever mislykkes i matematikk fordi noen lærere har kommet inn på lærerhøyskolen uten å ha fire i matematikk. Jeg synes matematikk er et viktig fag og de som skal undervise i faget bør være best mulig, men hvis vi ikke klarer å se at det er mangfoldet av evner som skaper de gode lærerne og den beste skolen, så er vi kommet meget skeivt ut.

Flertallet av norske politikere har også klokkertro på at fem års utdanning for alle lærere er veien å gå. Det er etter min mening en blindvei og en dyr sådan. Det viktigste for en lærer er at han ser elevene og er ærlig opptatt av å hjelpe dem videre på kunnskapens vei. Å være faglig dyktig kan bety at man er flink i andre fag enn matematikk. Norsk skole vil gå glipp av mange talenter, både pga matematikk-kravet og økt lengde på utdanningen. Samtidig som vi trenger mange, mange flere lærere, så har søknaden til lærerutdanning gått ned. Det kan selv ikke kunnskapsministerens brøkferdigheter gjøre noe med!
( Det beste man kunne gjort var å tilby lærere et års videreutdanning etter at ferskingene har vist over tid at man faktisk mestrer lærergjerningen!

Det finnes dårlige lærere, men ikke nødvendigvis pga. faglig svakhet, men fordi man ikke klarer å takle og undervise en klasse med krevende barn og foresatte!

Jeg drømmer meg av og til tilbake til da ukens høydepunkt var å få se en stripete 16 mm fargefilm fra Statens Filmsentral. Jeg husker fortsatt da vi kunne dra ned kartene foran tavlen. Tavlen som alltid var klar bare du hadde et kritt- og den deilige, berusende lukten av en spritstensil.

Vi sier gjerne at det enkle ofte er det beste.

Hvorfor kan vi ikke få tilbake troen på det i skolen også?