Du ser ikke skogen for bare trær eller du ser det ikke før du legger merke til det. De siste tjue årene har fenomenet mobbing stått mer eller mindre fast på agendaen til politikere, skolefolk, foreldre og elever. Undersøkelser viser at det går trått med å komme mobbingen til livs. Noen gode signaler kommer inne i mellom, men samtidig har både mobbere og deres ofre fått flere arenaer å spille på, nå det vi kaller sosiale medier!
Da jeg begynte som lærer for snart førti år side, hadde jeg som en av mine holdninger at ingen av mine elever skulle bli mobbet. Jeg fikk selv føle ubehaget både på folkeskolen og realskolen, så jeg vet hvor vondt det er å være utestengt.
Selv om jeg hadde denne målsettingen som lærer, så betyr ikke det at alle mine elever har ment at jeg bare var snill og grei. Jeg tror jeg har vært og er ganske streng, men jeg vet også at de fleste elevene har satt pris på at jeg har sett dem – hver eneste time. Og jeg føler at alle elevene har visst hvor de har meg og at de har vært trygge på meg!
I totusen og en til to var jeg koordinator for barn og unge i Askøy kommune. Motivet for å søke jobben var nettopp det at jeg så mange barn og unge som hadde det tungt. Dette oppdraget ble ingen suksess. Prosjektet var tverrfaglig, både statlige, fylkeskommunale- og kommunale etater og avdelinger var involvert, men flere av aktørene mente at jeg blandet meg bort i ting som jeg ikke hadde noe med, og jeg var for ofte i lokalavisen i stedet for ordføreren. Så jeg returnerte til den jobben jeg var trygg på, men hadde fått med meg mye erfaring med utsatte barn og unge som jeg kunne bruke videre i lærergjerningen.
I totusenogfjorten ble jeg intervjuet om mobbing av Askøymagasinet, og kort tid etterpå fikk daværende rektor en epost fra en far som kunne fortelle at jeg hadde mobbet elevene, ikke bare nå, men også da han hadde meg i noen fag. Jeg ba vedkommende om å fortelle hva jeg hadde gjort, men det fikk jeg aldri noe svar på. Han sa at når ikke rektor hadde spurt, så ville ikke han si noe til meg. Rektor intervjuet alle elevene og fikk bekreftet det jeg selv alltid har trodd: Ingen var eller hadde følt seg mobbet av meg. Men bare å få mistanken rettet mot seg kan være ubehagelig nok.
Akkurat på denne tiden gikk jeg med tanker om å prøve å få til et prosjekt som dreide seg om å utvikle barns empatiske evner. Jeg kjøpte domenet Mpa10.org, men etter dette la jeg planene på is.
Jeg lurte også på om det var noe vits i å fortsette å jobbe når jeg til tross for mine grunnholdninger mot mobbing, selv ble beskyldt for å gjøre nettopp det. Men når jeg så rundt meg, så alle de flotte elevene og kollegaene som synes godt om min jobb og min person, så valgte jeg å fortsette. Jeg hadde jo uansett ikke gjort noe galt, men i lærerjobben trenger man å være motivert hvis man skal være en god pedagog og voksen.
Jeg har skrevet flerfoldige innlegg både i aviser og på bloggen min om mobbing. Jeg har også fått mye motbør fordi mange mener at jeg tar feil når det gjelder både det ene og det andre. Men det er greit så lenge de andres ideer heller ikke fungerer. Det er ingen som har et fasitsvar, alt dreier seg til syvende og sist om kvalifisert synsing – og mot til å prøve!
Min kjepphest nummer en er at de som blir plaget eller utestengt må si fra. Myten blant folk flest er at mange tør ikke si fra i redsel for enda mer plaging. Jeg sammenligner det med å brekke foten. Da roper man på hjelp. Jeg sa ikke i fra da jeg vokste opp fordi jeg ikke visste at dette var mobbing. Jeg hadde ikke hørt om begrepet en gang. Alle barn i dag har en rimelig god oppfatning av hva mobbing er.
Jeg påstår at mobbing er lett å oppdage hvis man vet hva man skal se etter. Ser du elever som går alene i friminutt etter friminutt, som ingen kontakter i timene, som får stikkende kommentarer eller blikk, som stadig mangler en sko eller en jakke, som sjelden smiler, som rett og slett ikke ser glad ut, som ikke liker seg på skolen, så har du en sak å se nærmere på.
Når jeg forteller dette, så spør kanskje noen: Mener du at lærerne ikke gjør jobben sin? Både ja og nei. De fleste lærere gjør så godt de kan, men det er så mange krav og forventninger, at man ikke skal regne med at alt blir lagt merke til. Og det er lett å bagatellisere fordi det renner ikke noe blod. Mobbing i dag er sjelden fysisk voldelig, men den psykiske smerten ved å være utenfor kan gjøre like vondt.
Hvorfor skal jeg i det hele tatt bli hørt? Spesielt når jeg sier at anonyme undersøkelser ikke er veien å gå? Jeg har et sterkt ønske! Ikke om å få slutt på all mobbing. Det er like urealistisk som å få slutt på ulykker. Det jeg ønsker er at de som blir plaget eller utestengt skal få mot til å stå frem, akkurat som gjennom #MeToo-kampanjen mot seksuell trakassering, at de skal bli trodd og at mottaker skal gjøre alt som står i hens makt for å hjelpe vedkommende til å bli en verdsatt del av sitt sosiale felleskap!
Alle vet at mobbing er skadelig for helsen. Når noen skader seg fysisk i skolegården, så ringer vi til lege og i verste fall ambulanse. Når noen blir mobbet, så er det skolen selv som skal ordne opp. Kanskje det burde være et apparat utenom skolen eller andre steder der mobbing oppstår som burde gripe inn? Jeg har nevnt før å melde til politiet, men det ble visst for sterkt?
janordstrom 